Starten
Høsten 1919 så Arendals Drosjeeierforening dagens lys. Dannelsen fant sted på Grand Hotell i Arendal og kom på bakgrunn av myndighetenes krav til formidlingssentral.
I starten var det mest hestedrosjer men også biler kom til etter hvert. Det var biler uten topp og med et minimum av luksus.
Offentlig løyve for persontransport var ingen betingelse for å få drive drosje, det viktigste var om en kunne skaffe bil. Siden ble det en sak mellom politimester og bileier og hadde bileieren levd et sømmelig liv og vandel var upåklagelig, var et drosjeløyve intet problem å få.
Søren Åbelvik var en av de første som fikk løyve med automobil. Dette var en bil uten topp og kom til Kristiansand i kasser og ble skrudd sammen i Arendal. Denne bilen var i drift i 8 år.
Senere kom det biler til landet med topp og som gjorde at sjåførene kunne holde litt varme i bilene.
Billigbil
Etter hvert som bilene overtok etter hestedrosjene, var det noen bileiere som brøt ut av Arendal Bilsentral (som den gang var navnet) og dannet «Billigbil» og fikk sitt eget tilholdssted i Havnegaten. Disse to drosjesentralene drev «krig» mot hverandre når det gjaldt kjøreoppdrag, men i 1941 ble de imidlertid slått sammen igjen etter krav fra myndighetene.
Trettiårene
I de nedgangstidene som rådet, var det en ukontrollert tilgang til drosjeyrket. Folk, som ofte ikke fikk annet arbeid, fikk låne de få kronene som var nødvendig for å dekke kontantbeløpet for å kunne kjøpe bil på leiekontrakt. For å klare de første månedlige avdragene så de seg nødt til å kjøre med «dumpingpriser».
Det gikk ikke lenge på den måten og bilene måtte ofte leveres tilbake til bilforretningen, samtidig som mange verksteder og bensinstasjoner ble snytt for oppgjør. Slike outsidere til yrket ødela for de som aktet å drive en sunn forretning.
Trettiårene var preget av et overdimensjonert drosjetilbud som ikke sto i forhold til kjøreoppdragene, utrygghet var dagens orden og ufine forretningsmetoder gikk gjerne ut over kundene.
Krigsårene 1940 – 1945
Under krigen økte derimot drosjeeiernes kjøreoppdrag, men dette slet i sin tur på materiellet. Det viste seg vanskelig å skaffe reservedeler til bilene og den tyske vernemakten tok hånd om det meste av tilgjengelige deler i markedet.
På grunn av mangel på drivstoff og reservedeler bestemte myndigheten at løyvetallet i Arendal skulle reduseres til 12. Så i 1941 ble Arendal Bilsentral og Billigbil slått sammen igjen.
Den tyske vernemakt var en god kunde for drosjenæringen og det kan ikke legges skjul på at de drosjeeierne som fikk drive under krigen tok godt igjen for tidligere dårlige tider.
Drosjene var svært viktige i krigsårene, ikke bare for den tyske vernemakt, men også ved transport under sykdom og lignende.
Etterkrigsårene
Etter krigen ble løyvetildelingen en vidløftig sak, men ikke verre enn hadde man bil, var muligheten stor for at løyve kunne gis. Her spilte politimesteren en viktig rolle når det gjaldt personvalg, noe som går frem av gamle møteprotokoller i samferdselsutvalget. Søknader om løyve ble avvist grunnet fyll og brudd på løsgjengerloven. Her ble «listen» hevet for første gang, vandel skulle ha en stor betydning.
Problemet med å fastsette det rette antall drosjeløyver i Arendal var like stort i 1947 som det er i dag. I en møteprotokoll fra den tiden fremgår det at Arendal kommune ville ha 30 løyver i byen, samferdselsutvalget mente 18 løyver var passende, mens næringen selv mente at 19 løyver var et riktigere antall. Antallet ble fastsatt til 19 og det viser at myndighetene allerede den gang lyttet til drosjeforeningens uttalelser.
Femtiårene
I femtiårene ble tilgjengeligheten til biler bedre. Yrkesutøvere fikk billisens lettere en private og det var etter hvert de amerikanske bilene som fikk dominere, jo større jo bedre. Arendal by var ikke skapt for slike biler, men det problemet kom i annen rekke. Veiene i byens omegn var i svært dårlig forfatning og det var ikke uvanelig at halve bilparken måtte på verksted etter helgens kjøring.
I 50 årene hadde drosjesentralen også egen ESSO bensinstasjon. Den var på Strømsbuveien i Arendal. Bensinstasjonen ble senere lagt ned da det viste seg å være dårlig butikk. På bildene ser vi også drosjebussen.
Bærebjelken for næringen i femtiårene var syketransport og det var derfor nødvendig å ha moderne og pålitelig bilmateriell, selv om effektivisering og nytenkning ikke akkurat var næringens kjennetegn.
Sekstiårene
I midten av sekstiårene kom virkelig den store utfordringen. Radiosamband skulle monteres i alle bilene. På forhånd var det ført lange diskusjoner mellom sentralens medlemmer og det sittende styre. Mange følte dette som unødvendig og da tankene ble sådd i begynnelsen av sekstiårene og til radioene ble montert i 1967 hadde det vært mange verbale slagsmål mellom dem som ønsket dette utstyret og dem som var i mot.
Formannen gjennom disse årene, Bjarne Eik, var utrettelig i sitt arbeid for å få montert moderne radioutstyr og få sentralen effektiv. I ettertid viste deg seg at radiosamband var en nødvendighet og som man ikke kunne klare seg uten.
Holdeplasser
Kommunen har til alle tider hatt problemer med hvor de skal plassere drosjene. I de siste 25 årene har vi vært stadig på flyttefot.
Fra starten i 1919 og frem til 1977 var holdeplassen plassert på Torvet. I løpet av disse årene ble «drosjebua» flyttet flere ganger rundt i området ettersom byplanleggere fikk nye ideer om hvordan torvet skulle planlegges for fremtiden.
I februar 1977 ble holdeplassen flyttet til Sanden og stor ny drosjehytte ble tatt i bruk. Drosjehytta skulle tilfredsstille fremtidens krav; både til oppholdsrom, soverom og ikke minst toaletter som sjåførene aldri tidligere hadde hatt.
På midten av åttitallet fant byens politikere ut at dette området var for attraktivt for å huse en taxisentral og det skulle bygges ny stor bensinstasjon på området. Drosjehytta måtte flyttes og ble med heisekran flyttet over gata til rutebilbyggets bakside. Dette skulle være en midlertidig løsning i 2 år mens byplanleggere arbeidet med den nye store gatebruksplanen. Å finne ny plass til drosjene skulle vise seg vanskelig og det ble på nittitallet foreslått fra byplanleggere å flytte drosjesentralen ut av byen og Myrene og Barbu ble foreslått som alternativer.
Taxinæringen var selv overbevist om at publikum ønsker oss i sentrum hvor vi er et viktig servicetilbud til svært mange brukere. Det ble fra næringen igangsatt et betydelig arbeid for å få overbevist politikere og planleggere om nødvendigheten av en sentral plassering i sentrum.
Dette arbeidet lykkes taxisentralen med og i oktober 1995 ble drosjehytta flyttet til motsatt side av rutebilstasjon mot Trefoldighetskirken, som er dagens plassering.
I 2001 planlegges nytt Rådhus/konserthus og kollektivterminal i rutebilstasjonsområdet. Slik planen ser ut vil drosjene få en plassering i samme område uten de helt store forandringene. Drosjehytta vil imidlertid forsvinne når nybygget står ferdig i 2005 og forhåpentligvis vil drosjesjåførene få fremtidsrettede hvile- og oppholdsrom i nybygget.
Dagens situasjon
Vi har grunn til å være stolte av den utvikling som har funnet sted disse årene. Arendal Taxisentral, som har vært sentralens navn siden 1990, er i dag en strukturert, velorganisert og betydningsfull bedrift i kommunen.
Arendal Taxisentral og Grimstad Taxisentral gikk i 2003 sammen om felles administrasjon hvor man samlet den forretningsmessige drift og turformidlingssystemer. Selskapet I-Taxi AS er i dag lokalisert i det gamle meieriet på Strømsbusletta i Arendal. Her er selskapets bookingavdeling plassert i fine kontorlokaler sammen med øvrig administrasjon og rekvisitabutikk. I samme bygg finner en også Arendal Maxitaxi AS som er taxisentralens maxitaxiavdeling.
Fylkesutvalget i Aust-Agder vedtok 21. juni 2005 at drosjesentralene i Arendal og Grimstad slår seg sammen i selskapet I-Taxi AS. I-Taxi AS godkjennes som en ny taxisentral. Løyver som i dag eies av de to sentralene overføres til det nye selskapet.
Kilde: Arendal Taxisentral 75 år, jubileumshefte 1919-1994
Tekst & redigering: Jan Kaastad – Per Øystein Eik